Vive la France!

Paris er en vakker plass. Spesielt når solen skinner, himmelen er knallblå og 200 000 franskmenn står rundt deg og vifter med franske flagg. I går var jeg en del av publikumet på Trocadero plassen hvor Nicolas Sarkozy hadde sitt manifest.

Som obervatice og outsider i disse omstendighetene var det utrolig interessant å prøve å få med seg hva slags type mennesker kom og støttet ideene til den nåværende presidenten. Rundt meg var det nesten bare velkledde hvite mennesker som ropte "Nicolas! Nicolas! Nicolas!". De dannet et visst bilde av den franske "overklassen", de rikere i samfunnet, de som holdt til i de fineste delene av Paris. Dette var ihvertfall det inntrykket jeg fikk da jeg beveget meg i mengden.

I kveld skal det være en debatt mellom de to motpolene i denne valgkampen: Hollande og Sarkozy. Så jeg glede meg veldig til å se hvem som vinner på søndag.

Denne e så fiiiiin

A nurse has recorded the most common regrets of the dying, and among the top ones is 'I wish I hadn't worked so hard'. What would your biggest regret be if this was your last day of life?

There was no mention of more sex or bungee jumps. A palliative nurse who has counselled the dying in their last days has revealed the most common regrets we have at the end of our lives. And among the top, from men in particular, is 'I wish I hadn't worked so hard'.
Bronnie Ware is an Australian nurse who spent several years working in palliative care, caring for patients in the last 12 weeks of their lives. She recorded their dying epiphanies in a blog called Inspiration and Chai, which gathered so much attention that she put her observations into a book called The Top Five Regrets of the Dying.
Ware writes of the phenomenal clarity of vision that people gain at the end of their lives, and how we might learn from their wisdom. "When questioned about any regrets they had or anything they would do differently," she says, "common themes surfaced again and again."
Here are the top five regrets of the dying, as witnessed by Ware:
1. I wish I'd had the courage to live a life true to myself, not the life others expected of me.
"This was the most common regret of all. When people realise that their life is almost over and look back clearly on it, it is easy to see how many dreams have gone unfulfilled. Most people had not honoured even a half of their dreams and had to die knowing that it was due to choices they had made, or not made. Health brings a freedom very few realise, until they no longer have it."
2. I wish I hadn't worked so hard.
"This came from every male patient that I nursed. They missed their children's youth and their partner's companionship. Women also spoke of this regret, but as most were from an older generation, many of the female patients had not been breadwinners. All of the men I nursed deeply regretted spending so much of their lives on the treadmill of a work existence."
3. I wish I'd had the courage to express my feelings.
"Many people suppressed their feelings in order to keep peace with others. As a result, they settled for a mediocre existence and never became who they were truly capable of becoming. Many developed illnesses relating to the bitterness and resentment they carried as a result."
4. I wish I had stayed in touch with my friends.
"Often they would not truly realise the full benefits of old friends until their dying weeks and it was not always possible to track them down. Many had become so caught up in their own lives that they had let golden friendships slip by over the years. There were many deep regrets about not giving friendships the time and effort that they deserved. Everyone misses their friends when they are dying."
5. I wish that I had let myself be happier.
"This is a surprisingly common one. Many did not realise until the end that happiness is a choice. They had stayed stuck in old patterns and habits. The so-called 'comfort' of familiarity overflowed into their emotions, as well as their physical lives. Fear of change had them pretending to others, and to their selves, that they were content, when deep within, they longed to laugh properly and have silliness in their life again."
What's your greatest regret so far, and what will you set out to achieve or change before you die?

Les amants à Paris

 

Selv om jeg klager ofte på at jeg befinner meg i den lukseriøse settingen av å ha mitt eget rom i et student hus på 100 stk fordi en stakkars prestedatter har aldri vært skikkelig alene før, så er det utrolig praktisk når kan skal ha besøk! Ingen romvenninner føler seg i veien. Forrige uke fikk jeg 4 dagers kongelig besøk fra England og jeg fikk endelig litt tid til å være litt turist jeg også. 

VELIB!!! Mitt favoritt transport middel. Og kostet meg ca 200 kr for et års abonnement. Sweeeet! Plus at man får veldig fin rumpe av å sykle.  

 

Det første stedet jeg ville vise Matt er Jardin du Luxembourg som er i gå/sykle avstand fra der hvor jeg bor. Så da var det å låne bysykkel og dra av gårde. Det var faktisk 20 grader og sol gjennom hele hans opphold.

Her i Jardin du Luxembourg med Pantheon i bakgrunnen. *sukk*   så romantisk

Dette er den berømte statuen "jente med eple" (Fille avec une pomme). Og bak den fine statuen selveste Luxembourg palasset bygget i florensisk stil.

På vei til Rue Mouffetard og Pantheon møtte vi en katt som het "Livres" og var på salg!!

Pantheon!! Hvilested for masse gamle mannlige franske artister, skribenter (osv) og bare 2 damer!! Ei var konen til en som ble 'pantheoniser'  og hun andre var... MARIE CURIE! De ligger da under jorda og koser seg.

Så dro me te Moskeen i Paris og hadde mint-te. Deretter Jardin des Plantes og Musée natonale d'histoire naturelle hvor det var en hær av firbeninger og hvaler på vei et sted. Det var også masse organer og smådyr på spritflaske som var ganske creepy men lærerikt. Museum for folk under 26 er gratis i Paris så vi født etter 1986 må skyndte oss før vi blir for gamle.

Etter Jardin de Plantes var det på tide med en ny øt med bysykkel og komme oss til sentrum av Paris og se Notre Dame! Vi fant også le Pont des Arts hvor man finner sykt mange romantiske hengelåser med folks navn på overalt.

Siden Matt og jeg er litt mer individualister og gidder ikke å være en av 1000 hengelåser nede ved Notre Dame dro vi opp til Montmatre hvor min favoritt restorant er. Og på toppen av Montmatre, foran Sacre Coeur fant vi et fint sted hvor vi hengte opp en utrolig solid og dyr hengelås med navnene våre på. Jeg fikk høre av noen at noen stjeler hengelåsene eller tar de bort men jeg håper vår får henge i fred helt til 2089

Dette paret får sikkert vakre barn en dag

Kommer du noen gang på besøk skal jeg vise deg hvor den henger. Med mindre du synes slikt er klissete.

oh la la

For alle dere romantikere der ute kommer nå et blogginnlegg om de berømte "kjærlighets hengelåsene" (love padlock). Som veldig mye annet begynte trenden i Asia et sted, men så har det kommet til Europa gjennom boken til Federico Moccia "Eg vil ha deg" som senere også ble en film hvor et par henger opp en hengelås på en bro i Roma og kaster nøkkelen ut i elven. 

I moskva så vi disse hengelås trærne som de hadde satt opp på broene rundt omkring. Og hvis man sammenligner hengelåsene ser man hvor mye flinkere russerne er å finne litt mer orginale, fargerike hengelåser enn de franske som velger litt mer standard hengelåser. 

 

 






og hvis ikke en hengelås er romantisk nok

så går det ann å prøve å finne en plass på ett av trærne ved Seinen som man kan risse inn forbokstavene sine i. Alle trærne bortover så slik ut, og selv om jeg synes litt synd på trærne så er det som en serie med kollektiv kunst som går bortover langs elven. 

Da jeg skulle besøke min kjære og hans familie så fant jeg en søt liten makron butikk like ved universitetet som solgte mange forskjellige typer makron. Makron, som mange kanskje vet, er en marengsaktig minikake laget av sukker, sukker, melis, mandler og eggehviter. Denne typen makron er kjent som "Gerbet" eller "Paris makron" og ble laget i det 20 århundre i det lukseriøse bakeriet Ladurée som finnes på Champs-Éllysées.

 

På valentinsdagen i år var jeg på Arthur Honegger konsert i Notre-Dame hvor det var umulig å ta gode bilder. Ovenfor ser man en kamuflert Solveig foran katedralen, og under kan man såvidt se det svære koret og orkesteret fra  konservatoriet i Paris.

Paris kapittel 2: Student liv

-6 grader og sol i Paris

Å være student i Frankrike er utrolig tøft nettopp fordi at man har såpass mange fag at man ikke har noe annen fritid enn å sitte å lese og gjøre lekser. I hvert fag har man som regel innleveringer som alle teller mot den avgjørende karakteren som kommer på vitnemålet til slutt. Realiteten for de franske elevene (og spesielt de som tar humanitære fag) er at det er så høy konkurranse for å få seg jobb at man må jobbe kjempe hardt for å være blandt de beste.

Jeg, derimot, 'am just passing through'. Istedetfor de obligatoriske 12 fagene de franske har, har jeg 6 stk som jeg skal tenke på. Det minimale kravet er at vi består. Jeg skal forklare litt hva det er jeg holder på med fagmessig. Sorbonne Nouvelle og Bath samarbeider med å sende litteratur-studenter til hverandre, så da jeg hadde lyst å kombinere film og litteratur fikk jeg altså ikke lov til det (selv om Bath sa det var greit). Det er vel det største problemet jeg har hatt så langt. At jeg har fått beskjed om en ting i Bath, og ser at det stemmer ikke i det hele tatt her i Paris. Men heldigvis var det nesten som om jeg forventet det, og etter Russland så tar jeg egentlig ting som de kommer.

Ricardo, en annen Erasmus student som også studerte russisk på Pushkin Instituttet i sommer

Mine fag ser slik ut:

• Litteratur og poesi 19 århundre. (3 timer i uka)
• Metodologi   (2 timer)
• Fransk kunst (2 timer)
• Litteratur analyse (2.5 timer)
• Muntlig fremføringsteknikker og resume (1.5 timer)
• Massasje kurs (for ekstra poeng hihihi)  (2 timer) 

Så tilsammen har jeg 13 timer med timer... som tilsier at jeg har masse masse tid til å

spise snegler!

 og generelt være en ganske aktiv turist. Dessverre har det tatt litt tid å komme inn i alt her, med alle papirer en må ordne. Mat og kjøkkenutstyr må kjøpes. Vaske tøy. Få tak i idrettspass som man trenger medical certificat fra universitetet. Og i tillegg bruker jeg mye tid på kjæresten min som det å holde liv i et avstandsforhold er ikke det letteste i verden. Nå som været begynner å bli mye bedre så kjenner jeg at humøret stiger.Så siden det går mot lysere tider så har jeg store forhåpninger til både framgangen med fransken men også med treningen.

Mitt vindu: andre rad første vindu fra venstre

og alt skjer her. På Maison de Norvège.

Paris kapittel 1

 

Bonjour à tous!

Beklage at det ikkje har blitt så mye blogging den siste måneden, men nå kommer endelig en aldri så liten oppdatering. Eg har funnet meg godt til rette her i Maison de Norvege kor eg bor på mitt eget rom med én knall gul vegg.

Eg har vært på universitetet (Paris III) og hatt informasjonmøte og fransk test. Eg har på ein måte fått på plass de fleste av fagene mine: fransk kultur, litteratur og samfunn ++. Og skal sikkert studere masse film-greier og. Jaja. Det handler egentlig mest om å bli skikkelig god i fransk og bestå året.

 

Så ka mer har eg gjort på den vegå eg har vært her? Eg har blitt kjent med lokale kjente og ukjente. ERASMUS (europeiske utvekslingsstudenter) gruppa på universitet. Belgere, tyskere, spanjolar, slovenske +++ Akkurat som å være på Pushkin Instituttet egentlig. Og i tillegg til dette har eg fått mye tid til å promenere og bli kjent med min del av Paris. 

Dette er mitt UTROLIG vakre universitet som ligge midt i latiner kvarteret og ble bygga for 41 år siden. Så man kan trygt sei at dette e ett av de etterkrigstid universitetene
som de fant ut skulle bygges så fort at de ikkje hadde tid til å finne andre byggematerialer enn betong (slik som Bath). Man kan trygt si at eg vil heilt sikkart føla meg som heima med den retroe 70-talls stemningen som man finne inne på universitetet i tillegg til det fantastisk effektive admin systemet som de har.

le Pont Neuf -Paris' eldste bro

Josefine!! 

Siden studiene ikkje heilt har begynt enda så fekk eg heldigvis brukt tidå godt ved å få besøk av Josefine Petrine som har vært min bedre halvdel, studievenninne og housemate under studiene i Bath. Josefine, som tilfeldigvis ble plassert i rommet ved siden av mitt i Norwood kor me bodde det første året av uni og som kom på besøk til Moskva :D

Den veldig gule veggen 

Og slik ser det ut på mitt rom :D Så det er bare å komme på besøk

The Band Perry - If I Die Young

Ha det bra Solveigoshka!

Sertifikat

Zima er russisk og betyr vinter

Det skal sies at Moskva er mer enn bare høye blokker, turistattraksjoner og storby. Russerne er ganske ofte knyttet til naturen og derfor skal man ikke lete lenge før man finner en park, en skog eller lignende om det er i utkanten av Moskva hvor jeg bor, eller i sentrum. 

 

I dag var jeg ute og løp for kanskje aller siste gang dette året siden det nå er -6 grader ute og selv med strømpebukser, tights, t-skjorte, ull-genser og sportstrøye så hjelper ikke det at jeg fryser nasen av meg når jeg er ute, og at det er tungt å puste med all den eksosen som man må bevege seg rundt når man først skal finne sin lokale skog. 

Når man først kommer frem blir alt mye stillere, renere, men kulden er der selvfølgelig fortsatt. 

Det er veldig rart å tenke på at i denne ikke-så-rene dammen badet folk om sommeren 2-3 måneder siden, og nå holder det på å bli til en skøytebane.